fredag 9. juni 2017

Nesegrus



Trikken og blokkere

Jeg står ved glassmonteret i den slakke trebakken som fører ut av den viktigste utstillingen. Inne i den ligger landets eneste vikinghjelm som er funnet, rimelig intakt. Jeg ser nøye på den, slik jeg har sett den mange ganger før, for det er ikke første gang jeg er i Historisk Museum i Oslo. Mang en gang har jeg vandret rundt i utstillingene og forestilt meg hvordan livet var før. I vikingetid, i middelalderen, i en rekke andre aldre som også har huset andre kulturer fra flere hjørner av verden. Men i dag sliter jeg med fokuset. I dag er det vanskelig å la tankene flyte inn i fordums tid. For hvert annet minutt så dundrer trikken forbi på utsiden. De andre beøkende legger ikke engang merke til den korte men intense duringen i bygget. Det som for meg høres ut som et drønn fra en eksplosjon. Som gjør at magen velter seg. Som gjør at jeg knytter nevene mens blikket flakker fra monteren til høyre og til venstre. Jeg forsøker å riste det av meg. Glede meg over altertavler og stavkirkeportaler fra de nyere tidenes morgen. Men jeg sliter.
Jeg havner plutselig på innsiden av en annen gjest ved et monter. Blokkert. Ihvertfall slik jeg vurderer det. Jeg forsøker å feste blikket på drakten inne i monteren. Et sted på tøyet. Ser det vevede stoffet. Biter tenna sammen. Etter det som etter alt å dømme bare er noen sekunder, men en evighet for meg, flytter hun seg og jeg kan forlate hjørnet uten å lage rabalder.

Begeistring og fall

Jeg setter meg ned på en benk og lukker øynene. Tenker på dagen før hvor jeg deltok på en workshop i frivillighetens navn. Den varte noen timer, men jeg kjente at jeg virkelig måtte kjempe på slutten av det. Jeg gikk helt tom. Begeistringen rundt meg var til å ta og føle på, sakene kom som perler på en snor, men faktum var at jeg ikke klarte å verken ta på eller føle begeistringen i sin helhet. Kun deler av den. Litt i limbo, litt i ei boble. Jeg hang allikevel med til siste slutt. Tenkte jeg skulle forsøke å lade batteriene mine litt på bussen hjem. Jeg smilte av den tanken rett etter at den var tenkt. Jeg sove på bussen, med en kropp i alarmberedskap?

Jeg blir dratt ut av tankene mine idet en NOKAS-vekter går forbi. Hun ser på meg og lurer vel egentlig på hva en overtrett fyr som meg gjør her på muséet. Det gjør ikke jeg. Jeg ble med samboeren til byen. Hun skulle på et møte og nå måtte jeg ha et sted jeg kan være litt unna folk, spesielt i mengder, krydret med tung trafikk. Her inne blant mumier, døpefonter, eskimosleder, rustne sverd og en rekke andre funn fra tidshorisontens bakside, finner jeg en slags ro, selv om konsentrasjonen min hakker en del, ved siden av at trikken eksploderer og museumsgjestene er blokkeringstrusler.

Se ikke opp!

Jeg har hatt en svak opptur og kjent på optimisme, men plutselig gikk jeg på nesa i grusen. Så handler det veldig mye om hvordan jeg tar det. Reiser jeg meg opp igjen og vandrer videre, eller er det fosterstilling og sårslikking? Jeg tror jeg forsøker det første. Veien er fortsatt lang, skrittene er fortsatt små. For å sitere Håvamål etter dagens museumsbesøk:  ”Se ikke opp når du er i kamp. Galskap kan ofte gripe en kriger” Kanskje den første erkjennelse av PTSD?
Det er noe i denne visdommen i alle fall. Jeg kan ikke se opp, jeg må se ned. Ikke ser jeg enden av denne marsjen så det holder med å følge med på føttene som sakte og sikkert flytter seg. Den ene foran den andre. Med små skritt!




"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...