onsdag 21. juni 2017

Alt sitter i hodet



Morgenstund

Morgenen på årets lengste dag har gått over til formiddag. Hver dag våkner jeg opp og tenker at dagen i dag blir bedre enn i går. Det er ikke sikkert at det stemmer, men det er den innstillingen jeg må ha. Det må gå fremover. Fremover og mer fremover. Men gjør det det?
Jeg er i alle fall oppe, har spist frokost, luftet hunden og kaffen er på og vei inn i de indre gemakker av denne kroppens tempel. Solør ligger og glimter under et lett men tett nok skydekke. På denne tiden er batteriene på sitt høyeste, det vil si rundt halvfulle. Da er jeg lettet over at jeg atter en gang har kastet meg over målstreken etter en urolig natt, med puter som er knørvet, dynetrekk som har kapitulert og en overmadrass som har beveget seg mer enn kontinentalplatene gjør ved et middels jordskjelv. Nakken er stiv som en nylig felt tømmerstokk.
Morgen og formiddag er tiden hvor jeg kjenner en slags normalitet. Det er da jeg ser på verden og livet med en stor grad av positivitet og tenker at veien tilbake til helbredelse og jobb er kort. Men når dagen siger videre så kjenner jeg at batteriene tømmes fort. Og da handler det om hva man skal gjøre mens det fortsatt er energi der? Rydde huset? Skrive litt? Gå tur med bikkja? Jobbe litt i hagen? Det er på langt nær plass til alt. Noe ramler utenfor hele tiden. Men det er viktig å holde meg i gang. Ikke bli liggende og vente på at jeg skal bli frisk. For det kommer ikke til å skje uten innsats.

Ubalanse

Det er tungt å se ut av vinduet noen ganger. Jeg ser traktorer som jager over jordene i en hektisk våronn. Jeg er ingen bonde selv. Yrket mitt er militært, å understøtte produksjonen av optimal kampkraft. Men når jeg ser traktorer som sviper over jordene så ser jeg noe som fungerer. Noe som produserer og blir produsert. Noe som bidrar. Det gjør ikke jeg. Annet enn til mine forsøk på å komme tilbake til det som virker.
Og det er viljen til å bidra som driver meg fremover. Utfordringen er at evnen ikke er på langt nær i nærheten av å være stor nok til å gjennomføre det jeg har gjort. I vektskåler veier viljen masse, mens evnen er fjærlett. Så jeg må kanskje begynne å tenke annerledes? Hvis ikke jeg får opp evnen til det jeg har gjort før så må jeg kanskje putte andre elementer i den som gjør at tyngden øker. Jeg har sett verdien av å fokusere på de tingene jeg får til og forsøke å være snill med meg selv rundt de tingene jeg ikke får til. Det er ikke lett, spesielt når de tingene jeg ikke får til er av enkel karaktér.
Nøkkelen til å få de enkle ting på stell er å klare å endre fokus og samle det mot oppgaven. Men når kroppen bruker så mye energi på å vokse seg selv, så spres fokuset til utover den simultankapasiteten jeg engang var så heldig å ha.

Låst

Schæferen Diesel, samboeren Angela og jeg beveger oss langs grusveiene i hjertet av landbrukslandskapet ved Lauta langs Glomma. Diesel på kontinuerlig søken etter lukter langs veikanten, mens jeg skanner området. Åpne jorder, delt opp av langsgående skogholt er tilsynelatende en fare. Jeg vet ikke hva som skjer, men idyllen brytes opp av noe som har trigget meg. Er det sola? Varmen? Hvem vet. Det er utrolig slitsomt. Angela griper hånden min av kjærlighet der vi går. Kroppen min sier at nå er du låst. Hun holder hånden din på den ene siden, og båndet til Diesel okkuperer den andre. Kroppen hyler fra et sted langt inne: ”Nå kan du ikke forsvare deg hvis noen angriper!”

Evaluering

Når jeg går og legger meg så forsøker jeg å evaluere dagen. Var den bra? Fikk jeg gjort noe nyttig? Ga jeg nok kjærlighet til de rundt meg? Gjorde jeg nok for dem? Gikk det bedre i dag enn i går? Klarte jeg et av de berømmelige små skrittene jeg skal gå? Skal jeg forsøke å se mot horisonten eller fokusere på å flytte bena?
Tanker som er viktige før jeg går til startstreken til et nytt løp gjennom atter en urolig natt. Mellom ruiner. I mørket. Med farer lurende overalt.
Alt dette sitter i hodet. Utfordringen er å få det ut. Med små spadetak. Måtte alt dette brenne i helvete. Etter at det ikke lenger sitter der. I hodet.


Neste blogginnlegg skrives av Angela. Hun er krigeren som kjemper en ensom kamp i sine egne skyttergraver mot omgivelsene sine. Meg.   

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...