torsdag 4. mai 2017

Smertens vei

Minnenes Via Dolorosa

”Hva kjenner du nå?”
”Jeg kjenner angst og det sitter i magen”
”På en skala fra 1-10, hvor sterkt er det?” Spesialisten på EMDR noterer flittig mens jeg lar den taggede ballen av hard gummi leke i den høyre hånden og mellom hendene mine. Den holder meg forankret i nuet.
”Et sted mellom 8 og 9”, svarer jeg. Jeg er på vei tilbake langs minnene og strandet i Bagdad rett ved en selvmordsbomber som sprengtes. Jeg forteller hva jeg ser, hører, lukter, smaker.
”Hvis du tar den følelsen med deg og reiser tilbake i tid til neste sterke opplevelse, hvor havner du da?”
Metoden kalles ”float back” og skal identifisere hendelser som kroppen har fortrengt. Jeg reiser motvillig ned denne ”minnenes Via Dolorosa” og forklarer hva jeg opplever. Tanken er å hanke inn disse minnene for å få dem tilbake i hjernen og forhåpentligvis bearbeidet.
Jeg knyter meg. Spenner ryggen og overkropp. Biter tennene sammen. Det er ingen hyggelig opplevelse. Jeg er ikke på første klasse idet neste bilde dukker opp i mitt indre.
”Vet du hva jeg kjenner ved siden av nummenhet og angst?”, bryter jeg ut. Spesialisten ser på meg og håper sikkert på at jeg kommer med noe hardtslående.
”Jeg kjenner på sorg. Sorg over hvordan mennesker kan behandle hverandre slik dem gjorde i Bagdad. Spesielt barn og unge” Jeg kjenner en vanvittig tyngde over meg. Og tårene lurer i øyekrokene.
Spesialisten ser på meg med et snev av smerte. Han har aldri vært i en slik situasjon som dette, men han vet meget godt hva det kan gjøre med et sinn. Han sitter der og hører alle disse traumatiske opplevelsene med en betydelig ettertenksomhet.
Det å behandle krigsveteraner med EMDR kan være utfordrende. Mange av oss, meg inkludert, har en blanding av traumatiske opplevelser og for høy belastning over tid. Så skadene skyldes flere faktorer, og kan være vanskelig å ta knekken på med denne metoden. Men det er verdt et forsøk.
Etter halvannen time takker han for økta. Jeg takker ham også. Mest for at det er over. Denne delen av det i hvert fall.   

Tilbake i bilen på vei hjem. Jeg føler at hodet mitt har vært gjennom en kjøttkvern. Jeg har aldri gått så intenst gjennom dette noen gang. Aldri så konsentrert.
Jeg må innom Rema 1000 på vei hjem. Jeg går langs hylleradene og føler at alle som kommer med handlekurv har planer om å blokkere meg. Så jeg kommer meg heller ut med uforrettet sak. Klarer ikke engang den meste fredelige butikken i denne delen av verden.

Påfølgende natt ligger jeg i en slags mental limbo, drømmer om at jeg ligger skadet, med sår som aldri vil gro. Våkner neste dag med en følelse av at et godstog har kjørt over meg. På mange vis føler jeg at sår er revet opp. Men jeg vet at jeg må gjennom dette for å fiske minnene opp fra det steder hjernen lagrer grumset. Jeg rister det av meg og skuer ut i landbrukets univers og tenker at etter vinter kommer vår. Alltid.

Men det er på ingen måte noe tilbakeslag, tenker jeg selv. Her er det bare å komme seg inn i rutinen igjen og fortsette å trene. Fysisk styrke fikser ikke denne lidelsen, men den gjør meg forhåpentligvis i bedre stand til å møte den når den plutselig utfordrer meg i en situasjon. Når den forteller meg at jeg bør vokte meg for den gjengen eldre som står og skravler på et kjøpesenter, eller at jeg bør skygge unna noen barn som leker i en sandkasse. Jeg må forsøke å lære meg (eller hodet mitt) til å forstå at disse situasjonene ikke er farlige. Men vil jeg få det til? Time will tell!  

   



Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...