fredag 21. april 2017

Oppstigningen starter


Et engelsk ordtak sier: ”We are all in the gutter but some of us are looking at the stars”
PTSD handler i stor grad om å være i en slags kloakk. Og forsøke å få øye på stjernene et sted der oppe. PTSD handler om å føle at jeg ikke bare er bakerst i livets kø, men at jeg ikke engang klarer å holde følge med den når den tråkker fremover. PTSD er å bite tenna sammen og ta seg inn der hvor det er folksomt. Ikke bare sliter jeg med tettheten, men jeg sliter også med at her går jeg formålsløst rundt. Jeg, som kunne og gjorde så mye, klarer ikke engang å forholde meg til den rasen jeg tilhører i det fredeligste landet jeg kjenner til.
Så er det den fordømte utmattelsen. Der hvor morgenen etter en urolig natt starter rimelig bra, men brenner fort ut. Det er kjedelig å komme halvveis i dagen og kjenne at batteriene er tomme. Konserten som jeg skal ha den 8 mai har vokst over hodet på meg. Det er utrolig krevende å øve og planlegge konsert med energiløse batterier. Når hjernen er koblet fra.

PTSD er oppsummert en rekke slag i trynet mens en forsøker å ta seg frem i sement som er i ferd med så størkne. Og med det har jeg brukt mange måter å beskrive dette på.
Men det handler jo ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Jeg har passert bunnen. Jeg har sittet med ansiktet mot veggen. Jeg har vært nede i noe jeg har oppfattet som et bunnløst mørke. Og mens jeg satt der og så på fargen sort så tenkte jeg at dette finner jeg meg f... ikke i. Skal jeg sitte her som en tulling, isolert fra alt, uten å være i et virke, i et miljø? Nei, nå er det på tide å ta tak. Så nå har jeg begynt med fysisk trening. Sykler, powerwalker. Kjøpt meg et abonnement på et treningsstudio som ikke er så trafikkert av folk. Jeg kommer til å gå på et endeløst sett av smeller der jeg fyker avgårde og tom for strøm. Sliten og støl, men det har aldri skadet noen.
Jeg må jobbe ennå hardere med konsertforberedelsene. Det å kansellere konsert vil være et nederlag. En altfor lett og minste motstands vei. Så vet jeg at jeg kommer til å skuffe mange hvis så skjer.  Her er det bare å rette ryggen opp og la tangentene fly mens stemmebåndet jobber!

Jeg gir meg ikke på tørre møkka. Jeg skal tilbake, opp og ut av dette, vel vitende om at jeg ikke blir kvitt det, men at jeg kan leve med det. Det vil ta tid, men bunnen er nådd. Nå starter jeg oppstigningen. Jeg kommer til å tilbringe dager som slakt på kjølerommet, men til slutt vil det gå godt. Det er jeg sikker på!
En god venn av meg med diagnosen er i ferd med å tre tilbake til jobb. Han sa at han ikke ville identifisere seg med diagnosen. Det slo meg at det gjør egentlig ikke jeg heller. Ja, jeg må forholde meg til den, men jeg trenger ikke identifisere meg med den! Nok er nok!




Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...