mandag 3. april 2017

Kråkeslottet

Fahd er historie

”-Hvor er Fahd?”, spurte jeg inntrengende, mens jeg lente meg fremover.
De andre tolkene ser usikkert på meg. ”-Møtet med Iraks politisjef har begynt og jeg trenger han som tolk! Nå!”. 
Jeg svetter og kjenner det betydelige presset på tanken om den amerikanske generalen som sitter der inne og irriterer seg over at det ikke er tolk tilstede. Politisjefen kan ikke noe engelsk utover ”good morning, how are you?”.
”-Men sir...”
Jeg avfeier Ahmad som forsøker å si noe.
”-Kan noen av dere endre på oppdraget dere har fått i dag og steppe inn?”
De ser ned og rister på hodet begge to. Sanaa, kvinnen som forbyr meg og andre menn å håndhilse på henne på grunn av sin religiøse overbevisning, reiser seg og går rett bort til meg. Plutselig legger hun en hånd på skulderen min og ser meg rett i øynene.
”Sir, hør på meg. Fahd ble drept i dag morges. To menn kjørte opp ved siden av ham på gatehjørnet utenfor huset hans og regelrett drepte ham!”
Jeg ber henne gjenta siste melding. Jeg kjenner sjokket kommer sigende.  Føler at en takbjelke har rast ned og rammet meg midt i hodet. Jeg kjenner på hvor meningsløst alt ble. Møtet. Politisjefen. Generalen. Fahd er historie.

Lautgutua. Åsnes Mellem. Solør.
Jeg bråvåkner, bader i svette. Drømmene har herjet med meg i natt igjen. Slik de gjør hver natt. Hodet jobber på høytrykk. Jeg ser opp i soveromstaket. Tenker over tolken Fahd, som opprinnelig var professor i sosialantropologi, men som jobbet som tolk for koalisjonsstyrkene, overbevist om at fienden måtte stanses. Vår felles fiende. Fahd led den samme skjebnen som mange av de irakerne som samarbeidet med oss gjorde i kampen mot terror. Eller hva det nå var vi kjempet mot.  
Han var ikke den siste. Jeg mistet tre tolker i Bagdad. Foruten Fahd så kjørte to andre på veibomber. Enten til eller fra oppdraget de hadde for oss her inne.

Kråkeslottet

En ny natt med krig i hodet. Jeg kan nok leve meg gjennom dette, men det som er utfordringen er at jeg ikke får ladet batteriene på langt nær så mye som jeg skulle. Med kun oppladning til halve nivåer og på toppen av det hele bruker jeg dobbelt så mye energi på å gjøre en brøkdel av det jeg gjorde før. Sånn blir det dårlige resultater av. Men jeg gir ikke opp. Jeg må løfte blikket og finne punkter i livets terreng som jeg må sikte meg inn etter. Selv om jeg kommer til å gå på mange smeller ennå. Men aldri glemme hvor jeg skal. 
Året før jeg var i Bagdad hadde jeg mye av hovedansvaret fra styrkebidragets side for å terminere det norske ingeniøroppdraget i Basra, Sør-Irak. Det var en knallhard prøvelse. Situasjonen var spent kun kort tid etter invasjonen, temperaturen var rundt 55 grader og arbeidsmengden var enorm oppi dette. Jeg var helt på felgen. En kollega sa at han ønsket å invitere meg til ”kråkeslottet” sitt på Hedmarken etter at vi var ferdig med denne misjonen. Jeg takket ja til det, synes det var veldig hyggelig, samtidig som jeg tvilte på at det kom til å skje. Og det skjedde aldri. Men det å ha dette kråkeslottet liggende mentalt bak tidshorisonten gav meg en utrolig styrke til å fortsette og få landet termineringen og forflytning av materiell og personell ut av dette området. Når det gikk på stumpene så tok jeg frem tanken om dette huset, som gav meg en enorm trøst.
Sånn må jeg forsøke å gjøre nå også. Om jeg må svømme i olje eller gå i gjørme så vet jeg at bortenfor dette så ligger det et kråkeslott. Et godt sted å være. Et godt sted å ta en pause før reisen til neste slott starter. Samtidig så vandrer jeg i minefelt og går nå og da på minene. Andre ganger seiler jeg på livets hav og nå og da på store skjær, som jeg aldri så der jeg står og speider mot horisonten. Så selv om jeg ser etter kråkeslott eller sikre havner langt der borte så må jeg være i øyeblikket og fikse det når minene går av. Eller når skjærene slår hull i skroget mitt. Der ligger det mye møysommelig arbeid. Og ingen dans på roser er det heller. Men uansett så må jeg forsøke å løfte blikket innimellom fra kompasset og se hvor dette fører hen. ”Natteseilinger” er mest ubehagelig. På lik linje med ”nattvandringer”. For om natten vet jeg ikke hvilke farvann eller terreng jeg befinner meg i.  Da er ikke kråkeslottet så se noe sted. Men når morgenen kommer så er det om å gjøre å gripe dagen. Eller restene av den. Eller noe sånt...

Jeg håper at jeg en dag har fulle batterier. At jeg har styrke til å produsere som før. Til å være i folkemengder og kjenne på fred. Ikke se farer overalt. I mellomtiden må jeg speide mot horisonten. Se om jeg kan få øye på kråkeslottet. For akkurat nå vet jeg bare at det er der. Et sted ute i tåken. Men ikke hvor. Ikke helt. Ennå. Jeg vet at der kan jeg få fulladede batterier!



Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...