torsdag 16. mars 2017

Vandringen og døden - mentale minefelt og selvmord


Under vannet

Distriktspsykiatrisk senter. Også kalt DPS. Timen min er over for denne uken. Status er gjort opp. Hvordan har jeg det? Hvordan tenker jeg? Hva har skjedd i det siste?
Jeg forteller stadig om krigene og konfliktene jeg har vært en del av. Jeg forteller om hvordan jeg reagerer på ting ute i samfunnet så vel som hjemme. Om utfordringene i samlivet. Hvordan jeg føler at jeg står til halsen i vann og at det tilsynelatende er rolig over vannflaten, men at det skjer noe jeg ikke klarer å gripe fatt i under den. I det ene øyeblikket er jeg rolig, i det andre så er det noe som trigger meg. Ofte vet jeg ikke hva. Min samboer hadde forleden behov for å snakke om problemstillinger rundt islam knyttet til jobben sin. Hun ville bruke min erfaring og kunnskap etter flere års opphold i muslimske land. Vanligvis hadde det vært helt greit. Men akkurat denne ettermiddagen var jeg forferdelig sliten og nede. Da trigget ordet islam en masse støy. Jeg lukket øynene og var plutselig tilbake i Bagdad. Så hissige folkemengder. Hørte minaretene brøle: ”Allah U Akhbar!”.
Jeg måtte be henne slutte å snakke om det. Jeg hyperventilerte. Hun så behovet for å få meg inn i nuet. Med kunnskap om mindfulness forsøkte hun å få fokuset mitt over på pusten først. Hun gned meg på ryggen. Jeg klarte ikke å få tak i pusten min. Klarte ikke å kontrollere den. Men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Jeg forsøkte å flytte det indre blikket mitt i en annen retning. Mot skog og fjell. Det tok en god stund før dette synet avløste synet av Bagdad. Men det hjalp til slutt. En litt annen måte å vri seg ut av det på, men det fungerte der og da.
På vei hjem fra DPS siger det på. En tretthet som slår meg ut resten av den dagen.

Minefeltet

Livet med denne lidelsen kan fortone seg som en vandring i et minefelt. Himmelen kan være knall blå, fuglene kan synge, insektene kan surre i den lave kveldssolen, stråene kan sitte mellom tennene, den milde brisen kan stryke over brun sommerhud og føttene kan være bare mot det myke gresset. Men plutselig tråkker jeg på en mine som eksploderer og i neste øyeblikk befinner jeg meg ute på vinterkaldt område, hvor vinden uler over det karrige mørke terrenget under lave grå skyer, med veltede trær med røtter som gapende kjeft mot meg.
Jeg vet aldri når det skjer, så her er det om å gjøre å forsøke å suge på de gode karamellene. Fokusere på de gode tingene i livet. Sørge for at det blir lengre og lengre mellom hver gang det går av slike miner. Inntil jeg en dag står foran en teig hvor det ikke har vært krig, hvor freden rår og veien er trygg. Men innen den tid så må jeg marsjere fremover, vel vitende om at verden kan endre seg i løpet av et nanosekund. Noe menneskene rundt meg også må bære. Så skal jeg forsøke å bære med dem. Gjøre det så skånsomt som mulig for de som har fått dette problemet uforskyldt. Som må leve med dette et langt liv. Lenge etter at krigen der ute er over.

Vil jeg ta livet mitt?

Flere har spurt meg om jeg vil ta livet mitt. Om jeg har tenkt disse tankene. Eller tenker dem. Svaret på det er at jeg har tenkt tanken. Men jeg har aldri planlagt det. Det hender jeg er såpass nede at jeg kunne ønske meg vekk. At jeg er i veien for andre. En byrde. Men jeg tror allikevel det er langt til å gjøre det. Ankerene i mitt liv er min samboer og mine barn. Min øvrige familie og mine gode venner. De holder meg fast i livet. De trenger meg også i fremtiden, det er jeg sikker på. Og de trenger ikke å bli belastet med at jeg forlater denne verden på en slik dramatisk måte.
Og selv på de svarteste dagene så føler jeg at jeg har mye mer å utrette. At det er mange positive ting som skjer. At jeg må gripe dem. At jeg må gripe det jeg får til og ikke bare henge med hodet over det jeg ikke får til. Men det er tungt i disse tider, spesielt når en ikke er til nytte for samfunnet. Men nå skal jeg fokusere på å bli frisk. Så frisk jeg kan!

Hva kan du gjøre?


Andre har mistet sine kjære i selvmord etter internasjonale operasjoner og spurt meg hva de gjorde galt. Hva kunne de gjort annerledes for å forhindre det.
Jeg er ingen ekspert, kun et medmenneske. Men jeg har vanskelig for å tro at man kan gjøre så mye som kan endre det stort. Veteraner som kommer hjem med en mørk mental bagasje, som har bestemt seg for å ta livet sitt, er virkelig vanskelig å stoppe. Det eneste vi alle kan gjøre, er å være tilstede for dem. Ta tak i dem. Ikke sky unna bare fordi du ikke har vært med i krigen selv. Jeg er lut lei av veteraner som mener at det kun er medveteraner som kan hjelpe en mentalt skadd veteran. Det er feil. Til syvende og sist så handler det om det de fleste av oss har behov for. Å få omsorg og bli sett. Gi råd. Be dem fortelle historiene sine. Få dem til å gå til psykiatrien. Hvis det ikke hjelper så er det vanskelig å forhindre det verste som kan skje.
Så skal det sies at medveteraner ER en ressurs. De har ofte vært med og kjenner til eller har belastninger fra tjenesten. De kan bidra stort, men de har ikke monopol på dette. Dette kan vi alle forsøke oss på.
Grab the bull by the balls, ladies and gentlemen!

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...