fredag 3. mars 2017

Soldaten min kom hjem SKADET


 Av Angela Claire Bjorøy
Gleden og lettelsen var stor da Roger endelig var ferdig med sitt oppdrag i Afghanistan, at han igjen var på norsk jord. Trygg og hel. Han hadde hatt flere nesten-episoder i sin tid der ute, men endelig var han hjemme.
Vi hadde planlagt en tur til England det skulle være 4 dager med historisk research, avkobling, akklimatisering og det å få felles opplevelser. Reisen startet tre dager etter at han hadde ankommet fra Kabul. Ja det var kanskje kort tid etter men vi ville kose oss, og så var det en historisk «event» i England som Roger ville så gjerne få med seg denne sommeren for han hadde gått glipp av det året før, sommeren 2014 tilbrakte han i Kabul.
Roger hadde etter hjemkomst vært på de obligatoriske psykologiske debrifingene hos den avdelingen som forvaltet arbeidsgiveransvaret når han var ute, samt stressmestringsteamet på Sessvollmoen og alt var klart. Nå gledet vi oss bare til en ferie.
Vi skulle ha tidlig fly så vi valgte å ta inn på et hotell ved Gardemoen, vi nøt en bedre middag et par glass vin og en tidlig kveld, så klokken 02.00 den natten begynte det Roger var «syk» han kaldsvettet, hadde kraftig diare og skalv, vi lurte på om vi måtte kansellere der og da, men jeg hadde noe diarémedisin i toalettvesken og det hjalp noe. Vi tenkte at det måtte være noe med maten han hadde spist dagen før så dette skulle nok gå bra. Det ble ikke noe frokost på hotellet den morgenen, og Roger så elendig ut idet vi gikk til flyplassen. Vi var fremdeles usikker på om vi skulle reise men fant ut at det var et forsøk. Diaréen var stoppet, og jeg er såpass kjent med England at jeg visste godt hvordan vi kunne få medisinsk hjelp der om det skulle bli nødvendig.
I det vi kom inn i folkemengden på terminalbygget ble Roger merkbart dårligere, vi fant en skjermet krok og han satte seg med ryggen godt mot veggen, jeg kunne se han var på vakt, dette likte jeg dårlig. Vi snakket nok en gang om vi bare skulle kansellere, men Roger ville så gjerne prøve å reise, han ønsket virkelig denne turen. Alarmklokker begynte å ringe inne i hodet mitt, dette hadde jeg observert før og hadde god kjennskap til hos andre, men det kunne da ikke være det han hadde jo nettopp vært hos stressmestringsteamet, de hadde ikke påpekt noe.
Jeg snakket med dem i skranken og vi fikk lov å gå inn på flyet blant de første. Roger var bare glad for å få satt seg, men dette var jo midt på sommeren mange nordmenn som skulle på tur og som vi alle vet er kanskje ikke alle like forsiktig med alkoholholdig drikke selv ikke når de skal reise med tidligflyet, for flere hadde festen alt begynt og for noen var festen alt på topp. Dette gjaldt også for de tre som satt rett bak oss. Jeg kunne se hvordan hårene i nakken til Roger reise seg, han holdt hendene knyttet og var klar. Mannen rett bak slo og dundret i stolen min og Roger sin…. Han skulle bare visst hva han egentlig gjorde. Roger sa ikke mye på den flyturen, jeg så han slet, hadde håpet at han hadde kunne fått sove etter den natten vi hadde hatt men søvn var nok det som var lengst unna hanns tanker akkurat da. Jeg følte meg rett og slett helt hjelpeløs der jeg så at han slet. Fy som jeg angret for at jeg hadde gått med på at vi skulle i hvert fall forsøke oss…… se om kanskje det gikk.
Flyet landet, og før vi visste ordet var vi midt i en folkemengde igjen, det var som om noen hadde sparket Roger midt i magen. Vi fant en plass der han kunne sitte med ryggen mot veggen, ha kontroll på bagasjen mens jeg fikset litt, heldig vis er det både butikker og apotek på britiske flyplasser, og jeg visste hva jeg ville ha tak i. Nå skulle vi fikse det om det var en matforgiftning, for det kunne jo ikke være noe annet….. JEG VILLE IKKE TENKE DEN TANKEN!
Vi fikk hentet ut leiebilen, og det virket som om Roger begynte å ha det bedre, vi var enige om at han var bare sliten og ingen er glad i å reise når de er syke. Dag to gikk uten noen videre problemer, vi var begge sikker på at dette bare hadde vært en matforgiftning. Vi nøt å ta det rolig, gå turer i en koselig liten landsby, men den roen skulle ikke vare lenge.

Dag tre skulle vi til Canterbury spesielt med fokus på den berømte katedralen der.  Roger hadde planer om å skrive en artikkel om den. Dagen begynte bra, etter en koselig frokost på bed & breakfast dro vi og kom dit tidlig før den verste turistrushet, gikk inn på et museum, stille, rolig, Roger var seg selv.
Da vi kom ut på gatene igjen var det blitt en yrende folkeliv, jeg kunne merke at Roger var utilpass, han ville ikke stoppe for å høre på gatemusikanten, og tro meg når jeg sier at denne virkelig kunne spille, men Roger ville bare bort fra folkemengden som begynte å samle seg. Vi valgte å gå bakgatene opp til katedralen. For der var det mindre folk, igjen ble jeg veldig var på at han mistrivdes han klaget på at han følte seg uvel han orket ikke mat så da var han kanskje ikke helt frisk fra matforgiftningen enda.
Vi står i Katedralen den er stor og ruvende og for en akustikk, Roger nyter arkitekturen, glassvinduene, han suger til seg alt det historiske, han er tilbake og jeg ser hvordan han gløder. Men gleden varer ikke lenge. For der begynner kirkeklokkene å ringe. Det var som om noen rett og slett slo han ned. Han for sammen i en sammenkrøket stilling, jeg så frykt lyse av han! Han var umulig å snakke til, jeg prøvde å ta han på skulderen og han skyver meg brutalt unna, han vakler ut av kirken, enser ingen og ingenting, må bare ut. Utenfor faller han sammen som en sekk. Hører ikke at jeg snakker med han hører ingenting. Er ikke her med oss. NEI NEI NEI det er ikke sant, ikke Roger, jeg har sett dette før men nekter å tro at dette kan være sant.  Vi kommer oss sakte forsiktig ved å gå i stille bakgater til bilen. Han vil ikke snakke om det som nettopp hadde hendt.
Og jeg, vel jeg klamrer meg til halmstrået…… Jeg hadde jo lært fra stressmestringsteamet at det kan ta fem uker før soldaten er akklimatisert til en fredfull verden etter tid i krig. Så jeg må bare gi han tid. For Roger er jo ikke skadet? Trodde jeg først, men usikkerheten for det har blitt helt borte og 5 uker er passert for snart to år siden... 



Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...