fredag 24. mars 2017

Jegerens øyeblikk


I ruiner

Slik føles det ofte der jeg er i livet. Det tar tid og krefter å rydde dette. Eller se bortenfor det...(Foto: Privat)
Jeg har vandret i ruiner, i minefelt og i ørkenen. Slik kjennes det. Jeg har vært lite flid, latt skjegget og håret gro. Jeg, en offiser som har barbert meg hver dag siden jeg innpasserte leirvakten for mer enn tre tiår siden, klippet meg kort og pusset støvlene før jeg har tatt på meg en uniform til enhver anledning som måtte komme. Slik har det vært noen måneder. Utseendet har ikke vært det viktigste. Men jeg har løftet blikket noe. Det våres ute. Og ønsket om å se ordentlig ut har kommet tilbake. Derfor er Gillette Fusion tilbake i livet mitt. Noen ganger i alle fall. Frisøren likeså. Innimellom. Støvler og sko har fått noen ekstra puss når jeg vil at de skal se bra ut. Ryggen min er rettet ytterligere noen centimeter. Nå og da. Fremskritt. Små skritt.
Livet er ikke så mye lettere, men jeg kjenner at de små skritt gir meg en viss fremgang. Nesten usynlig, men det er der. Angsten for folkemengder er der fortsatt. Men jeg forsøker å styre unna det som trigger meg. En del av dem vet jeg om, andre kommer som lyn fra klar himmel. Jeg må allikevel tøye grensene mine. Ligge helt i randsonen av komfortsonen. Ellers blir jeg bare gående innendørs hjemme. Jeg tror ikke det gir meg noen progresjon. Knivene i magen er der hele tiden. Beredskapen ligger og lurer. Tennene bites konstant sammen. Til kjevene er ømme.
Men det er samtidig noe som slipper. Litt i hvert fall. Føler det sånn noen ganger. Jeg må gripe de stundene, vel vitende om at de ikke varer, selv om jeg skulle ønske det.
Andre ganger føler jeg som om jeg står i et smadret hus. Ser meg rundt. Bretter opp ermene. Lurer på hvor jeg skal begynne å rydde. Piles of debris in my head...
Piles of debris in my head....(Foto: Privat)


Jegerens øyeblikk

Jeg har to kreative søyler i livet. Det ene er musikk. Det andre er skriving. Disse hjelper meg ikke nødvendigvis med å få ryddet i ruinene, men de hjelper meg å fokusere på et rolig område, en slags "safe haven" (sikker havn) Jeg har aldri vært jeger. Aldri skutt noe dyr. Jeg liker ikke jakten. Men jeg liker jegerens øyeblikk. Der hvor det bare er en ting han ser og fokuserer på gjennom kikkertsikte. Slik fungerer også musikken og skrivingen for meg. Det er de eneste tingene jeg gjør som får meg til å fokusere på dem. Bortenfor ruinene. På et rolig og fint sted. Og jeg håper at jeg en dag blir der, på dette stedet. For alltid. Håper.

Veteranplaten som gjengir skygger av det jeg har kjent på og vært ute for, på godt og vondt.

Musikken

Musikken har vært i mitt liv siden jeg var veldig ung. Den er for meg et faststed. Jeg har hørt på Genesis så lenge jeg kan huske. Jeg hører Genesis hver dag. For mens livet forandrer seg så står musikken som noe fast, noe jeg kan komme ”hjem” til. Jeg hører på mangt, men i kjernen ligger Genesis. Musikk er balsam for en arret sjel!
Og jeg spiller og lager musikk selv. Noe jeg har gjort siden jeg var tenåring. Det er min måte å bearbeide følelser på. Veteranplaten min, ”Yonder, Distant But Within Sight” er en slik bearbeidelse. Det fjerner ikke PTSD,en. Men det gir meg stunder hvor disse lenkene til lidelsen er borte for en stakket stund. For når jeg driver med musikk så er jeg så godt som 100% konsentrert om det. 

8 mai skal jeg ha en konsert sammen med gjesteartister, på Akershus Festning i forbindelse med frigjøringsdagen/ veterandagen. For en som er der jeg er, så er det som å bestige et stupbratt fjell. Jeg må ta meg inn i folkemengden når jeg skal dit, jeg må jobbe konsentrert med arrangementer og andre musikktekniske ting som øvinger og regi. I lang tid har det vekslet mellom skal/ skal ikke. Jeg har våknet med mareritt om det og følt meg langt nede i forhold til det. Men jeg har sagt til meg selv at dette skal jeg få til. Det vil være en enorm seier blant mange nederlag!

Shattered To Pieces har jeg dedikert til min bror som har hatt PTSD i mange år etter FN-tjeneste i Libanon, samt til alle mentalt senskadde der ute. Men i dag kjenner jeg igjen min egen historie i den også. Her er den:




Skrivingen

Jeg skriver hver dag. Rett etter at jeg har stått opp. Tre sider håndskrevet. Det er viktig. Det å bruke hånd og arm gir deg en helt annen kontakt med skrivingen. For dette er kreativ skriving. Kall det åndelig om du vil. For meg er dette en måte å komme i kontakt med den kreative delen av meg. Og det virker. Jeg skriver om det som faller meg inn. Det som kommer flytende inn i hodet mitt. Når dette er skrevet ut så har jeg et helt annet mentalt nivå.
Dette er ikke forbeholdt skribenter, forfattere eller andre skrivende sjeler. Dette kan alle gjøre. Kvaliteten på det du gjør spiller ingen rolle, for det er selve skrivingen det skal fokuseres på.
Dette rydder opp i hodet mitt etter netter med veldig urolig søvn. Netter hvor jeg våkner av mine egne rop. Det er ingen fullkommen terapi, men alle monner drar. Prøv du også. Det kan bidra til at du blir bedre på det du gjør. Gi det en sjanse, skriv over tid og se om du merker noen forskjell.
Vil du vite mer om det som kalles ”Morning Pages”, så finn kilden til det, nemlig skrivelæreren og forfatteren Julia Cameron. Hvis du ikke vil det, start allikevel å skrive. Det er mitt vennlige råd!
Jeg jobber også med forskjellige skisser på skjønnlitterært stoff. Eller artikkelprosjekter. Men evnen til prestasjon er faretruende lav. Så jeg går ikke bare på larveføtter gjennom dette, men det går sakte, lik en snegle. Noe jeg har måttet innse mer og mer. Men det kommer seg. Med små skritt..
JRR Tolkien, mannen som skapte en fantasyverden som egentlig ikke trenger noen nærmere introduksjon var selv veteran fra første verdenskrig og har selv sagt at han brukte skrivingen som terapi.  






Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...