fredag 10. mars 2017

Fienden er overalt


Selvmordsbomberne

På veien tilbake fra Green Zone får vi stadige stopp i kolonnen. Trafikkaoset er komplett og vi må gruppere ut hver gang vi gjør holdt. For der vi sitter er vi lette mål for selvmordsbombere som patruljerer til de finner passende mål. I det senere har vi hørt at det har vært stadig vanskeligere å rekruttere kandidater til å trekke i den berømmelige utløsersnora og blåse seg selv til himmels og inn i den. Selv Sudan, som lenge har vært en rekrutteringsbrønn, er i ferd med å gå tom for ekstremt motiverte kamikazekrigere. Det har medført at irakiske kvinner ofte har blitt presset til å være det. Med trussel om at hele familien deres blir utslettet hengende over seg, så er det flere som har påtatt seg dette oppdraget som bare har en utgang. Kvinner, med sine posete klær er vanskelig å avsløre siden det er praktisk talt umulig å se at de bærer et bombebelte. Taktikken har vært at de blander seg inn i folkemengder. Enten trekker de i utløsersnora selv eller så står det en terrorist et stykke unna med en fjernkontroll, ofte i form av den samme som benyttes til radiostyrte biler.

Resultatet av selvmordsbombing er som kjent katastrofal og skaper store ødeleggelser med mange drepte og skadde.

Alle er fiender

For meg betydde det i prinsippet at alle irakiske kvinner var potensielle selvmordsbombere og dermed fiender. På grunn av en enorm psykisk slitasje, med mangel på søvn og angrep fra alle kanter over lang tid, så hadde jeg en tendens til å sette våpenet mitt mot panna til kvinner som kom for nære kjøretøyet dersom kolonnen hadde stanset og vi måtte gruppere ut. Sannsynligvis en horribel opplevelse for de fleste kvinner som ble utsatt for det, men for meg så var det viktig å overleve Bagdad. Og ikke minst at mine undergitte og kolleger overlevde.
Likeledes hendte det ofte at barn i Kabul noen år senere, ble betalt og trent til å sette magnetminer på våre kjøretøy. Derfor var det viktig å være årvåken når vi måtte stanse opp, og se etter de små menneskene som festet sprengstoffet med de små hendene sine. Et uskyldig nesten tannløst barnesmil, kombinert med et ”klank” i metallet på vogna kunne fort føre til død.
Jeg har lært at fienden går i sin uniform og er derfor synlig i landskapet. Men slik er det ikke i den asymmetriske krigen. Der brukes alle midler. Der skyver man kvinner og barn foran seg, noe som er bortimot det feigeste jeg har opplevd i krigføring. De vet at vi kvier oss for å skyte på dem, at vi ser dem som noe snilt, uskyldig og vakkert. Jeg har ofte slitt med og tenkt på at jeg måtte true kvinner og barn til å pelle seg vekk med å peke på dem med automatvåpen. Men slik er det. Dagens kriger har som oftest ingen fronter, angrepet kommer fra alle kanter når som helst. 

Triggingen

Og dette har jeg tatt med meg hjem. Jeg går og vokter meg mot unaturligheter i bybildet, eller andre steder, enten kroppen vil det eller ikke. Det jeg ser, lukter, hører, føler, ja til og med smaker, trigger disse forsvarsmekanismene, og kroppen bruker all sin kraft til å takle dette, noe som ofte setter meg ut av spill. Jeg kvier meg sterkt for å ta meg inn i kjøpesentra, byer, arrangementer og andre der hvor det er folk. Dersom jeg må, så begynner kroppen å jobbe med dette lenge før den er der. Og den jobber kontinuerlig dersom den er oppi det. 

Krigen bak horisonten

Det startet med Irak. Jeg kan fortelle mange slike historier. Jeg har så langt i bloggen gitt deg noen øyeblikksbilder med opplevelser som jeg og mine medsoldater har vært, eller kan være, ute for. Slik at du kan få et visst bilde av hva som skjer på slagfeltet et sted bak horisonten. Der hvor mange av oss har kjempet for at du og dine skal slippe å kjempe eller forholde seg til den her hjemme. Mange er takknemlig for det, andre spytter på det. Jeg fokuserer på deg som er takknemlig. Du trenger ikke forstå det, bare respektere det. Anerkjenne det.

Fremover skal jeg fokusere på veien ut av dette ”minefeltet”, mange forsøk på å komme seg opp på den omtalte hesten. Veien blir lang og kronglete, og den må gås med små skritt. Og en ting er sikkert. Jeg kommer ikke til å havne der jeg trodde.
Jeg gleder meg også over at kjæresten min, Angela, gjesteblogget og belyste sine opplevelser knyttet til min tilstand. Innlegget har blitt lest av utrolig mange, noe som jeg tror er et tegn på at det er mange der ute som kjenner på det samme. Hvis ikke du har lest det så finner du det her:



Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...