fredag 3. februar 2017

Når virkeligheter møtes...



Jeg skal ta dere med et par år tilbake, for å vise det som på mange måter gjorde meg bevisst på at alt det jeg sanser ikke er helt den virkelige virkeligheten.

God vinterstemning

Første gangen jeg brått innså at noe var riv ruskende galt var vinteren 2006. Jeg er på tur med familien over Bjørnfjell nordøst for Narvik. På vei til Abisko noen mil innenfor riksgrensen til Sverige, til et kjøpesenter som fortrinnsvis forsyner vinterturismen med kolonialvarer. Dette var en såkalt harrytur som neppe kan sammenlignes med de gigantiske kjøpesentra langs ”smuglerruten” Sandefjord - Strømstad - Svinesund – tilbake. Men litt eksotisk var det allikevel.
Februar hadde allerede kommet og jeg hadde vært hjemme i 3 måneder etter at jeg kom meg helskinnet ut av verdens verste by i alle fall den gangen, nemlig Bagdad. I 9 uker etterpå satt jeg og stort sett så på TV. Eller mot veggen TV,en hang på. Jeg var helt utkjørt etter 6  måneder med et formidabelt trykk med lite søvn, krevende inntrykk og et ekstremt varmt og tørt klima.
Kreftene hadde kommet litt tilbake her jeg satt og kjørte gjennom det flotte vinterlandskapet i det området mine forfedre og våre allierte hadde kastet ut tyskerne vårdagene i 1940. Det var 27 minusgrader og tankene mine vandret til dem som kjempet seg gjennom all slags vær, men gav aldri opp kampen. Noe Norge til slutt gjorde.
Ungene mine satt i baksetet og pludret. CD-spilleren spilte stykker fra TV-programmet ”Idol”. Livet var godt på et vis, der og da.

Det er noe som ikke stemmer

Når vi hadde kommet et stykke opp mot grensa så dukker det opp en gammel oransje bil bak oss. Den blir liggende der en stund. For meg så det ut som en gammel Mazda. De hadde åpenbart dårligere tid enn oss og kjørte til slutt forbi. Idet de passerer så ser jeg at alle de 5 som sitter i bilen hadde et utseende som viste at de godt kunne ha kommet fra et arabisk land. Jeg kjente et stikk et sted der inne, men lot det fare.
Bilen blir liggende foran meg. Selv kjører jeg en høy syvseter og har god oversikt i alle retninger. Plutselig begynner de som sitter i baksetet på den oransje Mazdaen å skule bakover mot oss. De snur seg gjentatte ganger og diskuterer seg imellom.
Med ett stopper dem, cirka sånn midt i veibanen, som igjen hindrer meg i å kjøre forbi. Når bilen har stoppet strekker sjåføren ut armen, rett opp og lar tommel møte de øvrige fingertuppene. Dette er et tegn på at man skal stoppe i arabiske land.
Med ett er jeg tilbake i Bagdad. Det farer gjennom meg at dette er en kidnappingssituasjon og at jeg må mobilisere et forsvar. Jeg svetter og begynner å se meg om etter en gjenstand jeg kan bruke som våpen. Mellom setene finner jeg en termokopp. Griper den men holder den nede der jeg fant den. Jeg vil ikke skremme familien, så jeg forsøker å skjule hva jeg tenker og gjør.
Sjåføren går ut og kommer gående mot meg og opp på førersiden min. Jeg er glad for at jeg har en høy bil for da kan jeg angripe ham direkte og ikke måtte reise meg. I et sekund tenker jeg på å forsøke å kjøre over ham men innser fort at det er dømt til å mislykkes. Det vil ikke gå fort nok. De øvrige passasjerene i den andre bilen blir sittende noe jeg synes er en fordel. Her er det bare å ta ut sjåføren og komme seg av gårde.
Sjåføren har nådd frem til meg og banker på førervinduet. Jeg knuger koppen mellom setene. Går til høyeste mentale beredskap. Men noe sier meg at jeg bør kjøre ned vinduet og høre hva han vil. Knokene er hvite rundt koppen idet jeg trykker på vindusknappen. Vinduet siger ned. Jeg møter blikket hans. Han møter mitt. Jeg er klar til å bli drapsmann. Beskytte dem jeg er glad i.
Den unge sjåføren smiler nervøst og sier på gebrokkent svensk:
”-Unnskyld, men hjulkapselen din er i ferd med å falle av”


Denne episoden i Bjørnefjell gav meg et voldsomt sjokk. Hvordan mange av oss veteraner leser omgivelsene våre ut ifra det verste scenarioet. Hvilke alternative virkeligheter vi soldater kan leve i. Parallelle verdener. Med en kropp som fortsatt jobber i krigen og med alle midler forsøker å beskytte seg selv. Godt å ha denne egenskapen men når den løper løpsk hjemme på det fredelige berget jeg bor på, så er det tungt.

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...