mandag 6. februar 2017

Hva sanser jeg?



Jeg våkner tidlig. Urolig søvn. Føler som om noen har stått og hoppet på meg hele natten. Lemster. Stiv og støl. Jeg karrer meg opp og ut på badet. Ser sløvt ut av vinduet. Det er grå tåkebanker over den lille snøen som ligger på de kortklipte kornåkrene. Tar morgenstellet. Angela har dratt på jobb for et par timer siden.

Nede på kjøkkenet ligger en gyllenbrun pelsball på gulvet. Det er Diesel, schæferhannen vår på 18 måneder. Han er ikke kalt opp etter drivstoffet men etter en navnebror av en tjenestehund som måtte betale den høyeste prisen i et angrep mot et terror-rede i Paris i 2015. Og en annen omplasseringshund med samme navn, som ble for komplisert for oss å overta.
Der ligger han. Ser opp på meg. Ruller over, med buken i været. Han skal koses med. Diesel er stor og sterk, men fortsatt valp. Jeg setter utrolig pris på ham, spesielt der jeg er i livet. Han er en god venn å ha, noe å støtte seg til når det trengs. Han er også god å ha med seg når jeg vandrer ute i terrenget og i omgivelsene der jeg bor. En trygghet på et fredelig sted men som jeg ikke alltid ser på som det. Når han ikke reagerer så regner jeg med at det er greit.
Som vanlig skal jeg sette han i bånd nede ved låven. Hvor han utforsker omgivelsene. Jeg spenner på ham turbåndet og åpner kjøkkendøra. På vei ut hører jeg plutselig en kraftig larm fra et helikopter som kommer dundrende et stykke unna.  Det er etter all sannsynlighet en Blackhawk, med sin distinkte lyd som jeg har hørt en rekke ganger i flere av de operasjonene jeg har deltatt i. Jeg rygger inn igjen, og skjønner ikke hva et amerikansk kamphelikopter gjør her? Lyden kommer fra bak fra låven og jeg venter bare på å se den sorte store "fuglen" komme over taket. Som vanligvis har skyttere bak maskinkanonene i sidedørene, og kan løfte et lag med soldater.
Jeg holder kjøkkendøren på gløtt. Speider over taket på låven min. Lyden blir sterkere, men helikopteret uteblir. Jeg svetter, tenker at den er i ferd med å lande på jordet på baksiden. Hva skjer nå? Luftlandsetting av soldater? Panikken stiger i meg. Pulsen galopperer. Jeg ser på Diesel. Han ser spørrende på meg. Forstår ikke helt hva som skjer.
Jeg skvetter når får jeg øye på den. Den er stor og grønn og har stor fart. Men ingen trussel. Traktoren som er på vei vestover på riksveien et par hundre meter unna.
Jeg senker skuldrene. Glad for at et Blackhawk helikopter ikke landet på tomta mi. At den er langt borte. Bak horisonten. På oppdrag et helt annet sted.

Episoden slår meg helt ut. Jeg blir lettet men samtidig fortvilt. Kroppen mobiliserer på så feil måte at jeg blir skremt. Men sånn er livet mitt blitt. Det ligger der latent. Beredskapen. Ikke langt unna. Lukter, lyder, sansene generelt kan trigge uønskede hendelser. Det er utrolig krevende å kjempe mot det. Det er igjen tid for å sove. Hvis jeg klarer det. I hvert fall dorme.

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...