fredag 24. februar 2017

Farlig vei

Story og hans menn

Juni, Bagdad
Vi samler oss på en grusbane rett ved Innenriksdepartementet. Sola brenner, det er 50 varmegrader. Jeg har med meg to pansrede Toyota Landcruisere. Troppen som skal eskortere oss inn til den grønne sonen midt i byen kommer rullende inn. 4 amerikanske pansrede ørkenfargede feltvogner av typen Humwee, med 4 soldater pr vogn. Jeg går bort til troppssjefen, mannen som bærer det eiendommelige etternavnet Story. Jeg griper den behanskede hånden hans og han nikker kort. Han ser trett ut. Ikke rart, tenker jeg. Jobben deres er å sveve i fare hele tiden der de eskorterer sånne som oss på kryss og tvers av denne farlige byen. 
-Vi samles på bilpanseret hans og han viser meg kjøreruten for denne turen på kartet. Peker, presiserer hvor de farlige punktene er. Ruten varieres så mye som mulig slik at ikke fienden skal se et mønster. Både ruter og tidspunkt endres fra gang til gang.
-But there are no safe haven’s sir. We are depending on that you guys can evade in good manner with my unit if we are attacked en route”
Løytnant Story ser nesten bedrøvet ut. 
Jeg nikker, vel vitende om at det ikke er sikre steder før vi kommer til destinasjonen.
-That’s all right, lieutenant. We are skilled”
 Som en del av forberedelsene til denne operasjonen trente vi på amerikansk strid i tettbebyggelse. Så dersom vi skulle få problemer så er nå i alle fall jeg i stand til å forstå og handle i henhold til deres operasjonsmønster.


Fart er beskyttelse

Det går fort gjennom gatene. Inne i den pansrede bilen føler jeg meg litt trygg. Selv om den veiaksen vi kjører på er den nest mest angrepne i byen. Vi er på vei fra vår egne lille fremskutte base ute i den farlige delen, inn til Green Zone for å hente forsyninger og delta på møter i Nato’s hovedkvarter. Major Chris kjører. Nederlenderen i midten av femtiårene er tilsynelatende rolig, men svetten som renner fra hjelmen, og den noe meningsløse småpratingen tyder på at han er nervøs. De tykke øyebrynene hans visker opp og ned. Radioen spraker. En amerikansk stemme forteller at vi nærmer oss tunnelen hvor det stort sett legges ut bomber hver dag. Kolonnen stopper på toppen av bakken før tunnelen for å være sikker på at alle er samlet. Humwee,ene ligger foran og bak de sivile kjøretøyene våre. Amerikanske soldater i tårnene på vognene, bak 50 kalibers mitraljøser. Øynene under hjelmene i siktemidlene. Radiostemmen gir marsjordre og vi kjører med full fart ned mot tunnelen. For den eneste beskyttelsen vi har her ute i Bagdads ubeskyttede del er fart. Vi håper at vi passerer sprenglegemet før det blåser ut siden på bilene og lemlester eller dreper oss.Det går bra denne gangen også. Tenker jeg der jeg sitter og lukker øynene og venter på smellet. 

Hvorfor drepe?

En stor rundkjøring kommer til syne der fremme. Humween foran oss tar en brå sving til høyre et lite sekund før mitraljøsen på taket knatrer og spyr flammer. Det singler i bilglassene fra en rød sivile Toyota som svinger til venstre og siger mot rundkjøringens kjerne. Humween forsvinner inn i rundkjøringen og fortsetter rett frem. Vi passerer den røde bilen og i et glimt får jeg øye på den sivile sjåføren. Deformert av altfor mange grovkalibrede skudd. Røde roser av blod på sidevinduet, bak der hodet hans hviler mens blodet renner fra munnen hans. 
-Hvorfor?, spurte jeg. Jeg vet ikke om jeg brølte det der og da, eller om det var inni meg. Meningsløse drap. Svaret på spørsmålet mitt var at amerikaneren med øyet i siktet hadde klar ordre om å ikke la noen komme for nære kolonnen. Noe den røde Toyotaen var. Og dermed en potensiell selvmordsbomber. Krigen i Irak. I Bagdad. En krig uten fronter. Det var oss eller dem. Og jeg slapp å fyre av våpenet. Det gjorde soldaten med mitraljøsen for meg.

Ikke fullt så grønn lenger 

Endelig passerer vi inn i Green Zone. Eller International Zone som den nylig ble døpt om til. Det er nemlig ikke så sikkert her inne mer heller. Raketter skytes stadig inn i området og skarpskyttere har drept flere av våre soldater. Og det gjøres stadig store våpenbeslag her.


Vel, halve turen er over. Nå venter forsyninger og møter med ledelsen før vi legger ut på den samme turen tilbake. Ut i usikkerheten. Eller Red Zone som vi kaller den. Overlever vi eller dør vi? Det var sjeldent tid til å reflektere over det. Kun slutte seg til det irakerne sa: Insh Allah. Så fikk vi håpe at Allah var i godt humør... 

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...