fredag 10. februar 2017

Det smeller i Bagdad


Bagdad 2005.
Det villeste stedet jeg noen gang har tilbragt tid. Byen sydet av kamphandlinger. Selvmordsbomber og improviserte sprenglegemer gikk av i ett sett. Horisonten kunne bli mørk idet sprengladningene løftet bakken med dødelig presisjon. 100 drepte var ikke uvanlig. Kampene pågikk uten nevneverdig opphold. Mellom terrorister, irakiske militære, irakisk politi og de vestlige koalisjonsstyrkene. Ingen fronter. Angrepene kom fra alle kanter. Alle kunne være selvmordsbombere. 

Bomben

5 september samme år:
Solen er rett over meg. Brennende. 47 grader i skyggen. I hvert fall der det er skygge. En lang rekke menn er stilt opp på linje. Sivile, i stripete og rutete skjorter. Dressbukser. Middelaldrende og eldre. Svetten perler på pannen under de grå og sorte hårmankene. Det lukter deodorant fra svette kropper. På et sted hvor det ikke er vann til å dusje hver dag. Larm fra byen. Drønn i det fjerne. Noen ganger nære. Skudd rett ved. Den lange rekken med menn står 20 meter unna blinkene. Det er tirsdag og skytedag. Alle har pistoler av typen Glock P 80. Men nesten ingen har hylster. Noen har stukket den ned i bukselinningen bak. Andre har stukket den ned foran. Jeg tenker med skrekk og gru på utfallet hvis en av dem går av. Den lange svette rekken ser forventningsfullt på meg. Jeg er instruktøren. Som skal lære dem å bruke et annet våpen enn Kalashnikov. Et våpen som de alle kan til fingerspissene. Som de blant annet brukte når de kjempet mot Iran. De er alt fra sivile funksjonærer til offiserer, noen av dem generaler. De fleste har det til felles at de knapt treffer en blink på 20 meters hold. Eller 10 for den saks skyld. Kunsten å lære dem skyting uten å fornærme dem er en ren balansering. Her gjelder keiserens nye klær. Å skryte hemningsløst av dem selv om skytingen i beste fall er elendig.

Jeg vet ikke om jeg hørte smellet. Men jeg kjente trykket. Som traff meg og som jeg kjente best i ansiktet. Den store røykskyen drev i været og dannet en mørkegrå sopp som kom mot oss i et høyt tempo. Slående lik den jeg hadde sett på TV etter atombomben over Hiroshima. Men allikevel mye mindre. Støv og grus regnet fra himmelen. Splintrede plastflasker. En støvel. En arm. En fot. Noe ubestemmelig. Biter av de 9 menneskene som ble blåst til himmels rett nord for oss. Jeg kaster meg instinktivt ned. Grus og sand dekker meg. Det knaser i tennene mine. Hjertet banker. For nummen til å være redd. For fort til å innse hva som skjer. I hvert fall der og da. Ser på elevene mine. De kommer seg unna. En blanding av sorg og raseri sees i blikkene deres. Og en god porsjon apati. For dette er deres hverdag.

Ambulanser og bårebærere kommer forbi. Ille tilredte pasienter. Blod og sand blandet i åpne sår.
Flammer stiger fra et bilvrak og restene av et vaktskur. Noen av de 35 som ble skadet kunne fortelle om den hvite bilen som braste med stor hastighet inn i veiposten. Jeg sukker lettet av en eller annen grunn. Men jeg klarer ikke å la være å tenke at han som sitter forbrent inne i bilvraket ikke lenger kan gjøre mer skade. Men det kommer dessverre mange etter ham. Litt lik Bukkene Bruse. Større og sterkere. Uten sammenligning for øvrig. 

Aldri greit

Bomben rett ved innenriksdepartementet hvor jeg ledet et treningsteam, var bare ett av mange. En dag på jobben, selv om jeg stod nære her. Jeg tumlet meg tilbake til den basen jeg bodde i og fortsatte livet mitt med å trene det nasjonale kommandosenteret for politiet på strategisk nivå. Life goes on in a way...
Men det var aldri greit senere. Når jeg trådte ut av dette helvetet og begynte å kjenne etter. Når krigens larm var borte. Når jeg kom hjem. Aldri greit...


"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...