fredag 17. februar 2017

Den vanskelige turen

En ny dag. Den er grå og natten har vært tøff igjen. Aner ikke hva jeg har drømt, men føler at jeg har løpt en maraton. Men opp må jeg. Må dra til Elverum for å hente bilen som er på verksted. Magen jobber med dette. Kjenner at jeg ikke har lyst til å ta meg opp til Flisa for deretter å sette meg på buss til Elverum. Kjenner kvalmen kommer. Forsøker å fokusere. Minne meg på at dette ikke er et sted med krig. Men magen vil ikke høre.
Siden jeg ikke har bil så må jeg ta bena fatt. Prøver å se det positive i å gå en times tid. Det er jo tross alt trim. Dette skal jeg klare i alle fall.
Hodetelefoner på hodet der jeg er vei langs jordene i grenda mi. Prøver å stenge verden litt ute med å lytte til historiske program på podkast. Men bare litt, for jeg må ha kontroll på omgivelsene. Ute på et jorde cirka to hundre meter unna står en mørkkledd mann med to hunder. Han ser på meg, hundene likeså. Jeg prøver å eliminere i hodet at han er en trussel, og går videre. Kjenner en lettelse når han snur seg og går i motsatt retning mens han roper på hundene. Ute på riksveien ser jeg inn i hver bil som passerer. Møter blikkene til sjåførene. Se om de er avslappet eller om de akter å gjøre meg noe. Slitsomt. Jeg forsøker å fokusere på den røde steinen som minner om en bauta. Den har avmerket vannstanden i Glomma helt tilbake til svunne tider. Konstaterer at den gamle elven er mye lavere nå enn den var før. Godt å fokusere på noe annet enn trussel i noen sekunder.
Oppe på platået hvor tettstedet Flisa ligger så merker jeg at kroppen jobber intenst. En dame i femtiårene kommer opp bak meg. Jeg prøver igjen å roe ned kroppen og eliminere at dette er noe farlig. Hun kommer opp på siden av meg på fortauet. Eller de to små pelsløse skjelvende hundene hennes, med noe presenningslignende over ryggen kommer først. Hun passerer. Jeg er lettet.
Fremme på busstasjonen og inn på bussen til Elverum. Jeg speider bakerst i bussen og håper at jeg kan få en plass der. Men der sitter det et par ungdommer. Så jeg havner midt i bussen. Jeg forsøker å lese Morgenbladet men kjenner på at jeg blir trigget av utrop fra ungdommene.
Etter en 20 minutters kjøring kommer det på 20 skoleungdommer og bussen blir rimelig fylt opp. Jeg skanner området og forsøker igjen å overbevise meg selv at det ikke er noen fare her. Blir litt lettet hver gang bussen stopper og slipper noen av.
Til slutt kom jeg frem. Etter å ha betalt regningen på reparasjonen og satt meg i bilen så kjenner jeg på en enorm lettelse. Det slår meg at jeg føler meg trygg i bil. Når jeg var ute i internasjonal militærtjeneste så var de aller fleste bilene pansret. Ofte det eneste stedet jeg kunne føle meg trygg. Vel vitende om at dette panseret også kunne perforeres.
Jeg velger å kjøre på vestsiden av Glomma hjemover. Det er den mest rolige veien, som går gjennom skogen og åpne jorder. Kjenner at knivene i magen er færre for en stund.


2-3 dager etterpå er jeg helt slått ut. Må bare ta det helt med ro hjemme. Sove. Det vanskeligste med det er å innse at bare en slik tur er altoppslukende og krever energi til randen av bristepunktet. Hvordan kan dette suge alt utav meg? Men her er jeg nå. Jeg kraftsamler og tenker gode tanker og sier til meg selv at et eller annet sted der fremme så kommer jeg til å skimte lys i denne lange mørke delen av livets tunnel.

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...