tirsdag 31. januar 2017

Hvordan og hvorfor og hva som skjedde


Jeg har vært ute på militære oppdrag av samme årsaker som en rekke av mine medsoldater. Å kjempe for freden i andre hjørner av verden slik at krigen ikke når vår egen dørstokk. Å bidra til at mennesker i andre deler av verden kan leve i fred et sted i fremtiden. Å beskytte mennesker fra overgrep. Å gjøre sin plikt når det blir krevet av nasjonen. Det er de idealistiske sidene av det og ligger naturlig i den militære profesjonen. Det andre er å få praktisere og utøve det yrket man har ofret seg til og for. Være en del av et hele, sammen med soldatbrødre og –søstre. Kjenne på kameratskap og den gode følelsen av det limet som holder oss sammen der vi ofte er i samme farlige situasjon. For det er bare de rundt deg der ute som først og fremst forstår dette. De er verdens beste kolleger, de har høy moral og viser både respekt, ansvar og mot i det de gjør og i det de er.
Disse faktorene har gjort at jeg med våpen i hånd og med hjelm på hodet, har krysset den norske grensen mange ganger og løst oppdraget der ute et sted bak horisonten. Levd i et soldatfellesskap og brukt mesteparten av døgnet til å løse oppdraget, ta vare på undergitte, samt de som jeg trente.
Situasjonene har vært forskjellige. Bagdad og Irak var intenst. Med selvmordsbomberangrep daglig. En av dem veldig nære. Bli skutt på og se mennesker dø. Miste mennesker som var derfra, men som jobbet for meg. Drept av fienden. Se undergitte kollapse under presset. Se seg selv være på bristepunktet hele tiden.
Ute blant irakere og senere afghanere for å trene dem der de selv oppholdt seg. 
Jeg er ingen krigshelt. De så jeg som oftest blant dem som bodde der. Mennesker som risikerte livet for å beskytte nasjonens innbyggere.

På kvist...

Jeg kom hjem etter 13 måneder i Afghanistan sommeren 2015. Jeg var sliten etter den lange økta. Ikke uvanlig at det er litt lengde på slike opphold. Men jeg oppdaget at noe var galt. Knivene jeg følte jeg hadde i magen ville ikke slippe. Angsten satt der fortsatt. Tilbake i Europa fikk jeg fullstendig sammenbrudd når jeg var ute i folkemengder. Jeg hadde ikke lenger våpen, kroppspansring og pansrede kjøretøy til å beskytte meg. Kroppen reagerte tilsynelatende sterkt på det.
Siden da har det gått nedover. I ny jobb i Heimevernet klarte jeg ikke å fokusere på oppgavene. Konsentrere meg. Kroppen hadde og har sin fulle hyre med å forsvare meg idet den fortsatt tror at jeg er i fare. Prestasjonene har falt og rundt juletider 2016, etter en lang og traurig nedtur, så var strikken på bristepunktet. Jeg kjente at jeg stod millimeter fra en kjempevegg.

Ørkenen

Tenk deg at du står midt ute i en ørken. Sola brenner. Du er uten vann. Uten solbriller. Uten klær. Stillheten avbrytes av mennesker ute i randsonen, som står og heier på deg langt der ute i det fjerne. De som vil ha deg fremover. I den andre retningen ser du en sort prikk. Det er Livets Hest. Det er den du falt av. Det er den du skal tilbake på. Det er den du skal ri videre inn i livets solnedgang med. Men nå er føttene dine støpt inn i betong. Du må jobbe hardt for å sette den ene foten foran den andre.
I den tredje retningen ser du mørke skyer. Kjenner gufset fra krigen. Som legger sine klamme tåkebanker rundt deg. Du forsøker å holde øye med hesten når de siger rundt deg. Når kulden slår inn. Du forsøker å høre den vrinske når demonene hvisker i øret ditt. Når krigens larm stiger.   En fot foran den andre. Du er sliten og trett. Ønsker helt å legge deg ned i den myke sanden. Men det skal du helst ikke. For sanden er en luftspeiling. Legger du deg ned kommer du aldri opp igjen.
Slik kan du føle det når du har posttraumatisk stressyndrom. Det gjør jeg. Når krigen herjer i en del av meg mens den andre forsøker å overbevise meg om at jeg er i fredelige omgivelser.

Sidekvinnen

Min ektefelle Angela er en utrolig ressurs for meg. Hun har stått last og brast ved min side. Hun har alltid avfeid mine avvisninger og utbrudd. Fått meg inn på banen igjen når det blåser som verst. Det er vanskelig å si hva jeg skulle gjort uten henne og hennes forståelse for situasjonen min.
Angela foreslo at jeg skulle lage en skriftlig plan for dagen. Som innebar som et minimum at det sto at jeg skulle stå opp. Og legge meg igjen. Jeg ble grinete. Hvem trenger en skriftlig plan for å gjøre det? Etter å ha snøftet en stund så innså jeg at det er der jeg skal begynne. Og det å huke av gjøremål løfter meg litt opp! Så forsøker jeg å la være å fokusere på de jeg ikke fikk huket av.

Små skritt

I begynnelsen av januar 2017 ble sjukmeldt. Jeg er på behandling hos Distriktspsykiatrisk Senter (DPS). Det verste har vært å innse at jeg bortimot er nullstilt. Det å tre ned av den hesten jeg har ridd siden tidenes morgen. Å innse at jeg må begynne på nytt. At jeg må ta dette skritt for skritt. Jeg har rast over å ikke få til den enkleste ting. Det er fortsatt en del av meg som tror at dette ikke gjelder meg. At dette går over i morgen. Men den delen minker dag for dag. Det er nytteløst å bekjempe dette.
Jeg er utmattet. Våkner om morgenen etter en urolig natt. Ofte kink i nakken fordi jeg presser hodet febrilsk mot puten. Kommer meg til slutt opp og spiser frokost. Ser litt på TV. Sovner av litt. Opp og gjøre litt husarbeid. Sliten, sove litt igjen. På ettermiddagen føler jeg det som om at jeg har jobbet i flere døgn uten hvile.
Når jeg vet at jeg må dra inn til et sted hvor det er mye folk så gruer jeg meg. Magen blir løs og jeg stresser. Når jeg da kommer dit så prøver jeg å unngå steder hvor det myldrer. Noen ganger må jeg gå ut av bygg for å få luft. Flyplasser er et helvete. Der er det bare å komme seg ut til gaten og sette seg med ryggen mot veggen.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal komme meg opp på hesten igjen så godt som jeg kan. Det skylder jeg mine barn. Det skylder jeg Angela. Min øvrige familie og meg selv.

Hvorfor dele?

Så hvorfor velger jeg å dele dette? Vel, det er flere årsaker til det. Det første jeg lærte som befalingsmann er at jeg skal løse oppdraget og ta vare på mine kvinner og menn. Dette ansvaret stopper aldri. Selv om jeg er punktert så har jeg en indre styrke som jeg tenker jeg også skal bruke til å løfte frem de kvinner og menn som trenger ytterligere ivaretakelse. Sette ord på det mange ikke kan ytre eller gi uttrykk for. Jeg vil også vise at det er mulig å snakke om disse tingene uten å føle seg feig eller skamfull.
Jeg har også holdt foredrag om erfaringene mine fra Irak, til de styrkebidragene som ble deployert til Afghanistan noen år tilbake, nettopp for å få folk til å komme til torgs med problemene sine dersom de får noen utfordringer mentalt.
Vi er prisgitt mange offiserer i dag, inkludert dem på et høyere nivå, som selv har kjent på krigens krav og har forståelse for de utfordringene som kan komme, og ikke minst vise omsorg for oss. De vet at uansett hvor mye vi samtrener og forbereder oss til å dra ut til krig og konflikt, så har krigen alltid en iboende faenskap som rammer mange.

Dernest er det viktig at veteranenes omgivelser lærer seg å forstå dette bedre. Og ikke minst anerkjennes for den belastningen vi har gitt dem med å bringe krigen hjem til dem. Og dermed latt mange av dem utkjempe dem der gjennom et langt liv i årene etter at vi kom hjem.
Min blogg skal være en måte å holde meg på bena på den lange veien tilbake til Livets Hest. Jeg kommer aldri til å matche superblogger Sophie Elise, ei heller komme med tips om sminke, løse vipper, negler, slanking eller mobbing. Men relevante og viktige momenter og råd i min situasjon som kan være til hjelp.
Bloggen skal gi meg oppdrift slik at jeg ikke legger meg ned i luftspeilingen. Musikken min skal være det samme. 
Så håper jeg at den er en inspirasjon for dere som lider av det samme og dere som lever i omgivelsene til en som gjør det. Sette fokus på det, snakke om det. Husk at PTSD ikke bare rammer soldater som har overbelastninger, men hvem som helst som har hatt for tøffe opplevelser.
Eller kanskje du bare ønsker å følge med på ferden? Den blir lang og alt er ikke ordnet når tiden er inne for å komme seg opp i sadelen igjen. Men da har jeg lært meg å leve med PTSD. Håper jeg. 

Velkommen skal du være du som følger meg! Let’s walk!

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...